I en dom 28.11.2016 kom Eidsivating lagmannsrett til at det ikke var årsakssammenheng mellom ulykken og skadelidtes nakkeplager. Denne avgjørelsen bygger dessverre på uriktige premisser med hensyn til ulykkens skadeevne der det fremkommer uholdbare uttalelser fra de sakkyndige Ødegård, Lundar og Nordal. Det er ingen vitenskapelige holdepunkter for å hevde at det går en grense på 10/11 km/t som krav til hvilken hastighetsendring som skal til for å forårsake varig skade og vi har en rekke dommer som konkluderer med skadeevne der hastighetsendringen er mindre enn dette. Samtidig er Rekons metode for å beregne hastighetsendringer langt fra vitenskapelige. Selskapets bruk av dataverktøyet ScanCrash er i en rapport fra en arbeidsgruppe nedsatt av Riksadvokaten vurdert til å være uetisk.
Dommen har referanse LE-2016-25855 og siteres i sin helhet her:
Saken gjelder krav om personskadeerstatning etter en trafikkulykke, nærmere bestemt spørsmålet om det foreligger faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom trafikkulykken, skadelidtes helseplager og et påstått økonomisk tap.
Den 22. februar 2011 ble A utsatt for en trafikkulykke. Hun kom kjørende langs Norsetveien i Vestre Toten kommune. Det var glatt. I det A var på vei ut av en sving kom det en Mitsubishi Pajero ut fra en sidevei og inn i samme kjørebane. Føreren av Pajeroen overholdt ikke vikeplikten. A rakk ikke å bremse ned og høyre hjørne av Audien hun var fører av traff Pajeroen i dens venstre side. Audien gled langs Pajeroens side og fortsatte videre ut i grøften på motsatt side av veien hvor den stanset i en brøytekant.
A var i telefonisk kontakt med legevakten ulykkesdagen og ble undersøkt der samme dag. I sykepleiernotatet fra telefonsamtalen fremgår at hun hadde smerter i nakken. Av journalnotatet fra undersøkelsen fremgår at A hadde kjørt i 70-80 km/t når ulykken inntraff. Hun hadde blitt kastet fremover og hadde slått hodet i rattet. Airbagen hadde ikke løst ut. A hadde ikke vært bevisstløs, hun hadde ikke vært kvalm eller kastet opp, og hun hadde ingen synsforstyrrelser etterpå. I følge journalnotatene virket hun allment upåvirket og hadde ingen synlige skader. Nakken kunne beveges fritt i alle retninger, men hun hadde muskulære smerter langs ryggraden på høyre side, og hun hadde lettere smerter i området mellom de øvre nakkevirvlene C2-C3. To dager senere var hun på nytt i kontakt med legevakten, og hun opplyste da å ha smerter i hodet, samt at hun var svimmel.
A har i dag – det vil si mer enn fem år etter ulykken – betydelig helseplager. Hun har forklart at hun sliter med store smerter i hodet, nakken og mellom skulderbladene. A har problemer med å løfte armene over hodet, og får også smerter utover i armene. Selv de minste anstrengelser gir henne plager, og hun klarer i liten grad å være i aktivitet uten å bli hemmet av smertene. A bruker fortsatt sterke smertestillende medikamenter. Hun har forsøkt arbeidsutprøving uten hell, og har ikke vært i arbeid etter ulykken. Etter klage har A nå fått innvilget arbeidsavklaringspenger. NAV har i den forbindelse lagt til grunn at A er minst 50 % ervervsufør.
A fremmet krav om menerstatning og erstatning for økonomisk tap etter personskade mot Eika Forsikring AS, hvor eieren av Pajeroen hadde tegnet bilansvarsforsikring. Eika Forsikring AS erkjente at det forelå ansvarsgrunnlag, men bestred at kravet til årsakssammenheng var oppfylt.
Uenigheten mellom partene knytter seg til spørsmålet om As helseplager i dag er forårsaket av ulykken, eller om de helt eller delvis knytter seg til plager som var tilstede også før ulykken. Det er videre uenighet om hvorvidt A er helt eller delvis arbeidsufør, og hvis så, om arbeidsuførheten skyldes ulykken eller om A ville vært helt eller delvis arbeidsufør selv om ulykken tenkes borte.
Da ulykken fant sted i februar 2011 var A 22 år gammel og hjemmeværende med to barn, født i henholdsvis desember 2007 og i april 2009. Før A ble gravid første gang i begynnelsen av 2007 hadde hun fullført videregående opplæring på frisørlinjen. Hun hadde etter dette ikke fått lærlingplass og hadde heller ikke annen sysselsetting. Hun hadde heller ikke tidligere vært i fast arbeid. A var samboer frem til 2010, og det var samboeren som forsørget familien. Etter bruddet fikk A overgangsstønad og barnebidrag.
A hadde også tidligere vært utsatt for en trafikkulykke; i august 2007. Hun var passasjer i en bil som ble påkjørt bakfra. A var da gravid og ble hentet av luftambulansen. Hun hadde ikke brukt bilbelte og slo nesen mot dashbordet. Det fremgår av fysioterapijournal at A også har vært utsatt for to trafikkulykker etter ulykken i 2011; et sammenstøt med autovernet etter vannplaning 30. juni 2011, og en påkjørsel bakfra den 14. oktober 2011. A var da passasjer i baksetet og stanget i setet foran fordi hun ikke brukte bilbelte.
Det er på det rene at A har hatt helseplager og problemer med nakken også før ulykken i 2011. A har ikke bestridt dette, men gjort gjeldende at plagene var knyttet til svangerskap og belastningsplager knyttet til amming, som forsvant da hun sluttet å amme.
Etter henvisning fra As fastlege utarbeidet spesialist i fysikalsk medisin, rehabilitering og reumatologi Henning Jensen en sakkyndig rapport datert 25. april 2014. Av punktet «Vurdering» fremgår følgende:
Det foreligger etter mitt syn et reelt og betydelig nakkeproblem, der trafikkuhellet 2011 på de foreliggende opplysninger synes å ha hatt størst betydning. Ved dette var det ikke tale om en klassisk nakkesleng mekanisme, men pas. slo hodet i rattet ved frontal påkjørselen mot siden på annen bil. Herved kan hun være påført en bløtdelsskade. Det foreligger lett bevegelsesinnskrenkning i nakken, ømhet på C2-3 nivå men ellers et symptombilde dominert av nakkemuskelømhet og myogen hodepine. Det er imidlertid også tilkommet mer generaliserte myalgier og tenderpointsømhet. Det skal imidlertid understrekes, at jeg ikke har disponert journalmateriale som tillater vurdering av akutt og brosymptomer, og at aktuelle erklæring ikke tilsikter en skademedisinsk vurdering av årsakssammenhengen. I tillegg til nevnte helseproblem ser det ut til å foreligge en yrkeshemming grunnet ADD, der det har vært indikasjon for Ritalinbehandling. Nevnte helseproblemer kan etter mitt syn forklare en minst 50% arbeidsuførhet etablert før fylte 26 år, men dette trenger avhengig av relevante attføringstiltak ikke bli varig. Rent praktisk kan nok også eneomsorgen for de 3 barna i visst omfang bidra til yrkeshemming.
Etter oppdrag fra Eika Forsikring AS avga lege og spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering Jan Erik Ødegård spesialisterklæring datert 10. juni 2014. Fra erklæringens side 8-9 gjengis følgende fra punktet «vurdering»:
Ad 1. Tidligere helsetilstand
[ … ] Det foreligger en viss diskrepans mellom de journalbaserte opplysningene, og det som skadelidte forteller om tidligere muskel-/skjellettplager. Hun relaterer disse plager utelukkende til graviditet, og forteller at hun ble raskt bra etter behandling.
I følge den medisinske dokumentasjon som er gjengitt i tidligere avsnitt av erklæringen, finner jeg at det er beskrevet muskel/skjellettplager helt tilbake til 2007. Dr. Hammer har vært hennes fastlege gjennom mange år, og har skrevet erklæringer i forbindelse med aktuell problemstilling. Legen har entydig gitt uttrykk for at både trafikkulykken i 2007 og 2011 har hatt betydning for nåværende smertetilstand. Dette er også konklusjonen fra undersøkelse hos nevrolog.
Dersom det er manglende samsvar mellom skadelidtes beskrivelse og de foreliggende medisinske opplysninger, skal en i henhold til anerkjent praksis, legge mest vekt på den medisinske dokumentasjon. På basis av dette foreligger det etter mitt skjønn en sikker inngangsinvaliditet, grunnet hennes tidligere nakkemyalgi. Jeg finner derfor at det foreligger en inngangsinvaliditet, som var til stede allerede på skadetidspunktet.
Ad. 2 Biomekanisme/skadeevne
Det er registrert relativt kostbare reparasjoner på begge de involverte kjøretøy. Ingeniørfirmaet Rekon har beregnet hastighetsendringene på skadelidtes bil. Denne hastighetsendringen er satt lavt, med maksimal hastighetsendring på 8 km/t. Som hovedregel vil hastighetsendringer under 12 km/t ikke anses tilstrekkelig biomekanisk kraftige, til å kunne forårsake vevsskade. Hos særlig sårbare personer, kan imidlertid mindre biomekaniske belastninger enn dette kunne gi symptomforsterkning. Siden det i denne saken etter mitt skjønn foreligger en tilgrunnliggende sårbarhet, kan det aktuelle trafikkuhellet ha tilstrekkelig skadeevne. Dersom det ikke hadde foreligget noen sårbarhet, mener jeg at uhellet ikke ville ha hatt skadeevne.
Ad. 3. Debuttidspunkt for symptomer
Skadelidte ble samme dag som skaden inntraff undersøkt ved legevakten i Gjøvik. I journalen derfra beskrives det at hun hadde nakkesmerter. Det ble funnet muskulære forandringer, mens nakkebevegeligheten beskrives som fri. Ut fra WAD klassifikasjonen vil tilstanden kunne klassifiseres som WAD-grad 1. Grad 2 forutsetter at det er bevegelsesinnskrenkning i nakken.
Etter mitt skjønn er det følgelig mest sannsynlig at det foreligger en WAD grad 1 skade.
Ad. 4. Brosymptomer/symptomutvikling
Gjennom de årene som har gått siden skadedato, har skadelidte hatt langvarig behandling hos en rekke forskjellige terapeuter. Hun har også vært undersøkt av forskjellige spesialister, i tillegg til at hun er fulgt opp av fastlegen. Det er således liten tvil om at det foreligger en dokumentasjon på tilstedeværelse av symptomer fra skadedato og frem til kronisk senfase.
Skadelidte rapporterer en viss symptomøkning over tid. Dette gjelder imidlertid ikke de lokaliserte hode-/nakkesmertene, men økt smerteutbredelse nedover langs ryggen. Jeg oppfatter at dette skyldes muskulære stramninger, og er ikke uttrykk for en direkte skadeutløst tilstand.
Drøftelse
Etter mitt skjønn har skadelidte en tilgrunnliggende inngangsinvaliditet og sårbarhet. Hun var utsatt for et traume med mindre biomekanisk belastning. På grunn av hennes sårbarhet har den lette biomekaniske belastningen i dette tilfellet ført til en symptomøkning. Uten denne sårbarheten ville hun ikke ha utviklet aktuell problemstilling.
Jeg konkluderer derfor med at hun har fått en skadeutløst symptomforsterkning etter aktuell skade. Det er følgende samvirkende årsaksfaktorer som bidrar til nåværende helseproblemer.
På side 10 uttaler Ødegaard videre:
Både ved tidligere medisinske undersøkelser og ved undersøkelse av undertegnede, er det lite klinisk å finne. Det er lett til moderat bevegelsesinnskrenkning i nakken. Det er også tegn til svekket sansemotorisk funksjon. Det er også uttalte triggerpunkter i musklaturen.
Samlet vurderer jeg at det foreligger en nakkeinvaliditet på 15%. For å fastsette inngangsinvaliditet må en nødvendigvis anvende skjønn. Jeg vil konkludere med en skadeutløst invaliditet på 7-8 %.
[ … ]
Siden det foreligger kroniske muskulære smerter, er det sannsynligvis ugunstig at hun går inn i et arbeid som innebærer mye statiske belastninger av armer og nakke. Likeledes svært tung arm- og nakkebelastende arbeid. Arbeid som frisør vurderes til å være lite hensiktsmessig. Dette gjelder også andre sammenliknbare yrkessituasjoner.
Når dette er sagt, vil jeg påpeke at jeg vurderer at hun har en bevart restarbeidsevne. Det er ingen medisinske begrensninger som tilsier at hun ikke kan fungere i en lang rekke yrkessituasjoner.
Eika Forsikring AS avslo kravet og bestred at det forelå årsakssammenheng. A anla søksmål ved Hedmarken tingrett ved stevning av 15. september 2015. Det ble nedlagt påstand om at A hadde krav på erstatning fastsatt etter rettens skjønn. Eika Forsikring AS tok til motmæle og nedla påstand om frifinnelse.
Under saksforberedelsen for tingretten innhentet Eika Forsikring AS en sakkyndig uttalelse fra professor og overlege Tryggve Lundar. Lundar avga spesialisterklæring datert 18. desember 2015. Lundar har ikke selv undersøkt A, men bygget vurderingen på de skriftlige dokumentene, herunder opplysningene i de øvrige sakkyndige erklæringene. Fra Lundars erklæring gjengis følgende:
A var altså som fører av bil utsatt for en frontkollisjon 22.02.2011. Hun brukte ikke bilbelte og skal ha slått hodet mot dashbordet, men var altså ikke alvorlig skadet og tok seg ut av bilen med egen hjelp.
På Legevakten kort tid etterpå hadde hun normal bevegelighet i nakken, men klaget over nakkesmerter.
Recon har gjort en analyse av de involverte krefter i denne ulykken og funnet at den hastighetsendring hun var utsatt for var 7-8 km/t. Dette innebærer at de skadevoldende krefter ligger helt i nedre grense for og kanskje under det som kan forårsake varige vevskader.
Man kan tenke seg at det er tilstrekkelig krefter til å gi lette akuttsymptomer av forbigående art. Det er imidlertid mindre trolig at så beskjedne krefter skulle gi varig vevskade.
[ … ]
Man kan ta for gitt at A har en svært god bevegelighet i craniocervicalovergangen, og dette er i tråd med slik man ser det hos unge kvinner.
At dette representerer en sykelig instabilitet er noe helt annet og de påstandene som legges frem i aktuelle sak er ikke del av etablert medisinsk praksis slik den utøves pr. i dag.
Basert på svært beskjedne kliniske funn slik dr. Ødegård beretter om og normale forhold på skjellettrøntgen og MR av cervicalavsnittet vurderer undertegnede As samlede nakkeinvaliditet til å være i grenselandet mellom punkt 2.1.1 og 2.1.2.; altså til ca. 10% og i hvert fall ikke mer enn 15% varig medisinsk invaliditet.
Hun har hatt nakkesmerter og stramme, ømme muskler i nakken allerede før ulykken i 2007 og i alle fall en forbigående forverring i forbindelse med den ulykken. Spørsmålet om inngangsinvaliditet er derfor påtrengende og dr. Ødegård diskuterer dette på en grei måte.
Om halvparten av hennes nakkeinvaliditet skal sies å være knyttet opp mot en inngangsinvaliditet før ulykken i februar 2011 eller om plagene som har fulgt i årene etter dette faktisk bare er en videreføring av plager hun allerede hadde er et vanskelig tema.
Dersom man aksepterer at de skadevoldende kreftene som er beskjedne har rammet en sårbar person vil likevel ikke den delen av hennes varige medisinske invaliditet som med rimelighet kan knyttes opp mot aktuelle ulykke være mer enn i området 5-8%
Nevrolog Bjørn Norderhus på Lillehammer skriver i februar 2012: ‘Om alle disse smertene er utløst av den siste ulykken i 2011 tviler jeg nesten på i og med at det er dokumentert i journalsystemet her at hun hadde de samme plagene før ulykken’.
Dette innebærer at A ikke har noen vesentlig medisinsk invaliditet som følge av denne ulykken og at hennes funksjonsbegrensninger heller ikke i vesentlig grad skyldes denne trafikkulykken.
[ … ]
KONKLUSJON:
A har mest sannsynlig ingen sikker varig medisinsk invaliditet etter trafikkulykken 22.02.2011. Hennes funksjonsproblemer vurderes som beskrevet ovenfor.
Hedmarken tingrett avsa dom 28. januar 2016 med slik slutning:
| 1. | Eika Forsikring AS frifinnes. |
| 2. | Hver av partene bærer sine egne sakskostnader |
A har i rett tid anket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Eika Forsikring AS har tatt til motmæle og påstått anken forkastet.
Ankeforhandling ble avholdt i Hamar tinghus 1. og 2. november 2016. A møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Eika Forsikring AS møtte ved sin prosessfullmektig. Det ble avhørt tre sakkyndige vitner og foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken. Saken står i det alt vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for tingretten.
Ankende part – A – har i hovedsak gjort gjeldende:
Tingretten har tatt feil når den har kommet til at kravet til årsakssammenheng ikke er oppfylt.
Det må legges til grunn at ulykken hadde tilstrekkelig skadeevne.
REKONs beregning av kjøretøyets hastighetsendring kan ikke legges ukritisk til grunn. Beregningen bygger på en såkalt EES verdi, som er en helt avgjørende faktor ved beregningen. Det foreligger imidlertid stor usikkerhet knyttet til denne faktoren i dette tilfellet. Ulykken var ikke en klassisk påkjørsel forfra eller bakfra, men med krefter som også virket sideveis. A brukte ikke bilbelte og slo hodet i rattet. Dette øker skaderisikoen. Beregningene tar videre utgangspunkt i de krefter bilens midtpunkt utsettes for. Dette er ikke direkte sammenlignbart med de krefter personene i bilen utsettes for.
A hadde dessuten en økt sårbarhet som medfører at det skal mindre krefter til før ulykken har tilstrekkelig evne til å skade biologisk vev. Det vises blant annet til Ødegaards sakkyndige erklæring, og til LB-2005-45045.
Det er ikke omtvistet at det foreligger akuttsymptomer. Det må videre legges til grunn at også vilkåret om brosymptomer er oppfylt. A har rapportert om vedvarende hodepine og nakkesmerter.
De symptomene som er rapportert er knyttet til ulykken i 2011. Det kan ikke legges til grunn at det dreier seg om fortsettelse av tidligere plager.
A var utsatt for en påkjørsel i 2007. Hun var da gravid, og dette var årsaken til at hun ble hentet av luftambulansen. For øvrig var det hele udramatisk. Det er ikke nedfelt noe i journalene om nakke- eller ryggplager før i 2009, til tross for at A oppsøkte legen flere ganger i denne perioden. Dette taler klart for at eventuelle plager ikke kan ha vært særlig uttalte. Notatet hvor det fremgår at A skal ha hatt plager med nakken i en toårsperiode kan være legens fortolkning av noe A har uttalt. A hadde i en liten periode plager med stiv nakke/skulder i forbindelse med amming og bæring av barn, men dette gikk over da hun sluttet å amme. Det må etter dette legges til grunn at A ikke hadde plager med nakke og skuldre da hun ble utsatt for ulykken i februar 2011.
Fra dette tidspunktet og fremover er det fortløpende og kontinuerlig rapportert om plager av en slik karakter og styrke at A har hatt et omfattende forbruk av smertestillende medikamenter. Det inntraff en total endring av situasjonen etter ulykken, og det er lite sannsynlig at det er andre forhold enn ulykken i 2011 som er årsaken til As varige helseplager. Det kan ikke legges til grunn at A har hatt en inngangsinvaliditet. Den er i så fall helt beskjeden. Det vises på dette punkt til sakkyndig vitne Jensens forklaring.
Selv om den vanlige utvikling ved bløtdelsskader i nakken er at plagene gradvis avtar for normalt å bli helt borte, er det ikke tvilsomt at det finnes en liten gruppe pasienter som aldri blir helt bra. At A nå har smerter også i armene og mellom skulderbladene skyldes muskelsmerter som følge av at hun over tid har gått med anspent muskulatur på grunn av smertene. Dette er følgelig ingen unormal utvikling, og skadeutviklingen har et plausibelt forløp.
A er 100 % arbeidsufør og uførheten skyldes i sin helhet bilulykken i februar 2011. Hun var ung da ulykken fant sted, og hadde på grunn av fødsler og utdanning ikke rukket å komme i fast arbeid. Hun hadde imidlertid fullført frisørutdannelsen. Det var kun lærlingeperioden som gjenstod og det må legges til grunn at A ville vært i 100 % stilling som frisør dersom ulykken tenkes borte. Hun har forsøkt arbeidsutprøving uten hell, og det må legges til grunn at hun reelt sett ikke har restarbeidsevne av betydning.
A har i dag en medisinsk invaliditet på minst 15 %. Menerstatning beregnet på bakgrunn av differanseprinsippet gir rett til menerstatning i gruppe 1, selv om det legges til grunn at A har en inngangsinvaliditet. Hun har også krav på erstatning for fremtidig inntektstap, som må beregnes med utgangspunkt i 100 % stiling som frisør. Videre kreves erstatning for fremtidig inntektstap, tap av hjemmearbeidsevne og dekning av advokatutgifter før saksanlegg.
Det er nedlagt slik påstand:
| 1. | Eika Forsikring AS ved styrets formann tilpliktes å betale erstatning til A bestemt etter rettens skjønn. |
| 2. | Eika Forsikring AS ved styrets formann tilpliktes å betale sakens omkostninger. |
Ankemotparten – Eika Forsikring AS – har i hovedsak gjort gjeldende:
Tingretten har vurdert bevisene korrekt og foretatt riktig lovanvendelse når den har kommet til at det ikke foreligger årsakssammenheng mellom ulykken og As helseplager i dag.
Det foreligger for det første ikke et adekvat traume. REKON har beregnet hastighetsendringen på As bil til maksimalt 8 km/t og med en middelverdi på 6,7 km/t. Dette er en lavere hastighetsendring enn det som etter rettspraksis må til for å kunne skade biologisk vev. Kollisjonen resulterte i at bilen kjørte inn i brøytekanten. Det var ingen skader på bilen som følge av sammenstøtet med brøytekanten og air-bagen ble heller ikke utløst. Det dreier seg om helt beskjedne krefter som kan sammenlignes med de krefter nakken utsettes for ved dagliglivets vanlige påkjenninger, slik som nysing eller ved hopping. At A anføres å være særlig sårbar endrer ikke dette. En særlig sårbarhet kan medføre at konsekvensene av en skade blir mer omfattende, men det kreves fortsatt samme krefter/skadeevne for å kunne påføre en bløtdelsskade. Det vises blant annet til professor Lundars forklaring.
Det bestrides ikke at det foreligger akuttsymptomer. Det dreier seg imidlertid om en ulykke med beskjeden skadeevne og helt begrensede akuttsymptomer. Journalnotatene viser at det rapporteres om vedvarende plager, altså brosymptomer. Spørsmålet er imidlertid hva disse plagene skyldes.
As symptomutvikling er ikke i samsvar med en skadebiologisk forklaringsmodell og følger ikke et traumatologisk plausibelt skadeforløp. Rett etter ulykken rapporterte A om muskelsmerter på høyre side av nakken, men nakken kunne beveges fritt i alle retninger. Etter tre dager hadde hun noen smerter ved palpasjon av spinosi, det vil si «spissen» på ryggraden ved C2/C3. To og en halv uke senere rapporteres det om en del hodesmerter etter ulykken. Nesten halvannet år etter ulykken har nakkesmertene og hodepinen forverret seg dramatisk og hun har også hukommelsesproblemer og nummenhet i armene. Plagene har ikke forsvunnet eller stabilisert seg på et lavere nivå enn i akuttfasen, slik den normale utvikling tilsier, men har økt på etter hvert som årene går.
Plagene fremstår videre som en fortsettelse av tidligere helsebesvær. Det er åpenbart at A hadde muskel- og skjelettplager før ulykken i 2011. Det er rapportert om nakkeplager helt fra ulykken i 2007.
Samlet sett foreligger det andre mer sannsynlige årsaker til As helseplager, enn trafikkulykken i 2011. Nakke- og ryggplager er en «folkesykdom» som opptrer hos et stort antall av befolkningen uten forutgående traume. A hadde nakkeplager både før og etter ulykken. Hun har hatt et omfattende forbruk av medikamenter, og har fortsatt med passiv behandling hos fysioterapeut i strid med anbefaling om mer aktiv egentrening. Dette kan bidra til å forsterke og/eller opprettholde smertene. A har også hatt betydelige psykososiale belastninger både før og etter ulykken som må antas å ha påvirket hennes helsetilstand.
Selv om lagmannsretten skulle komme til at ulykken i 2011 har vært en nødvendig betingelse for hennes helseplager må det legges til grunn at det dreier seg om flere samvirkende årsaker hvor trafikkulykken er et så uvesentlig element i årsaksbildet at det ikke er naturlig å knytte ansvar til den. Det foreligger heller ikke adekvat årsakssammenheng. As helseplager i dag er atypiske og upåregnelige følger av et så begrenset traume som det A ble utsatt for.
Subsidiært gjøres det gjeldende at det ikke foreligger et økonomisk tap. A har heller ikke krav på menerstatning. Det foreligger ikke en skaderelatert medisinsk invaliditet på minst 15 %. Differanseprinsippet gir ikke grunnlag for en annen vurdering i dette tilfellet. A er ikke ervervsufør. En eventuell ervervsuførhet forårsaket av skaden er uansett svært begrenset. A ville mest sannsynlig ikke vært i arbeid, og i hvertfall ikke som frisør, dersom trafikkulykken tenkes borte.
Det er nedlagt slik påstand:
| 1. | Anken forkastes. |
| 2. | Eika Forsikring AS tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten. |
Lagmannsretten har kommet til at anken må forkastes, og bemerker:
Partene er enige om at det foreligger ansvarsgrunnlag. Det spørsmål lagmannsretten skal ta stilling til er om det foreligger faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom trafikkulykken i februar 2011 og As helseplager i dag, og om ulykken har påført A et økonomisk tap.
Det erstatningsrettslige utgangspunkt er at ulykken er årsaken til skaden dersom skaden ikke ville inntrådt hvis ulykken tenkes borte. Ulykken må ha vært en nødvendig betingelse for at skaden inntrådte. Dersom skaden er et resultat av samvirkende årsaksfaktorer, må ulykken fremstå som såpass vesentlig i årsaksbildet at det er rimelig å knytte ansvar til den. Det vises blant annet til Rt-1992-64.
Spørsmålet om det foreligger årsakssammenheng må avgjøres ut fra hva som finnes mest sannsynlig. Dersom det er tvil om dette, har skadelidte tvilsrisikoen. Det vises blant annet til Rt-2001-320. Ved bevisbedømmelsen vil skriftlige nedtegnelser foretatt i tid nært opp til den aktuelle hendelsen være særlig viktige. Opplysninger fra pasienten eller andre i ettertid som står i motstrid med det bildet som mer begivenhetsnære og uavhengige bevis gir, vil det normalt være grunnlag for å legge mindre vekt på. Det vises blant annet til Rt-1998-1565. Selv om det ikke kan legges til grunn noe «skjerpet beviskrav», må det stilles strenge krav til dokumentasjonen. Det vises blant annet til Rt-2010-1547 hvor Høyesterett uttaler følgende i avsnitt 44:
Selv om det ved nakkeslengstraumer som i vår sak generelt er usikkert om det – ut fra medisinsk viten – er en fysisk årsakssammenheng mellom traumet og senere kroniske smerteplager, må årsakssammenhengen vurderes konkret i den enkelte sak. Men jeg er enig med professor Stovner når han fremholder at «siden sammenhengen mellom nakkesleng og kroniske plager generelt er svært tvilsom må man stille strenge krav til dokumentasjon i det enkelte tilfelle» …
For nakkeslengskader er det i rettspraksis utviklet en vilkårslære med fire hovedvilkår som må være oppfylt for at det skal kunne foreligge en faktisk årsakssammenheng mellom en ulykke og en skade, jf. blant annet Rt-1998-1565 og Rt-2010-1547.
Det er for det første et krav om at ulykken har hatt tilstrekkelig skadevoldende evne. For det annet må det foreligge akuttsymptomer i form av nakkesmerter senest innen 2-3 dager etter ulykken. Det er for det tredje et krav om at det foreligger såkalte brosymptomer, det vil si sammenhengende plager fra ulykken og til den kroniske senfasen.
Det fjerde vilkåret innebærer at det må foreligge et sykdomsbilde som er forenlig med det man vet om skader påført ved nakkesleng. Dette innebærer for det første at skadelidte ikke må ha hatt tilsvarende plager før ulykken som kan forklare de etterfølgende plagene. Vilkåret innebærer videre at plagene etter ulykken må ha et traumatologisk plausibelt forløp. Dette innebærer at sykdomsutviklingen må følge et forløp som er forenlig med hva man ut fra anerkjent medisinsk viten vil forvente. I Rt-2010-1547 avsnitt 48 uttalte Høyesterett følgende om dette kravet:
Nå er det riktignok uklart hva som er en forventet utvikling, gitt at tradisjonell medisin i dag ikke kan forklare hva som eventuelt er den fysiske årsaken til kroniske skader etter nakkesleng. Tradisjonelt har man i rettspraksis tatt utgangspunkt i at det dreier seg om en bløtdelsskade. Ved et slikt utgangspunkt, er det «vanlige forløpet» at man «har de kraftigste symptomer de første dager etter ulykken», og at man så gradvis blir bra, eller at det eventuelt skjer en stabilisering av smertene på et lavere nivå enn i fasen rett etter ulykken, jf. professor Stanghelles erklæring. En utvikling hvor smerter og ubehag blir verre uker eller måneder etter ulykken, eller oppstår i andre deler av kroppen, er i følge de sakkyndige i utgangspunktet ikke forenlig med at skadene skyldes en bløtdelsskade, jf. her også Rt-2000-418.
Vår sak dreier seg ikke om en skademekaniske som ved nakkesleng. Det dreier seg imidlertid også her om en bløtdelsskade i nakken, og partene er enige om at vilkårslæren kommer til anvendelse også i vår sak.
Lagmannsretten går så over til å vurdere de enkelte vilkår.
Det første vilkåret om at ulykken må ha hatt tilstrekkelig skadevoldende effekt innebærer at det må ha virket tilstrekkelig mekaniske krefter til å skade biologisk vev.
Vår sak dreier seg ikke om en påkjørsel bakfra som i de tradisjonelle nakkeslengsakene, men et sammenstøt hvor høyre fremre hjørne av As bil traff det andre kjøretøyet i siden. Begge bilene hadde tilnærmet samme fartsretning. Det dreier seg videre om et glidende treff, hvor As bil gled videre og fortsatte over i motsatt kjørebane før den stanset i en brøytekant. Sammenstøtet med brøytekanten medførte ikke skader på bilen og airbagen ble ikke utløst. A ble kastet forover og hodet traff rattet, men det var ingen synlige merker i ansiktet. Dette tilsier at A ble utsatt for beskjedne krefter ved ulykken.
REKON har foretatt en beregning av hvilken hastighetsendring As bil ble utsatt for som følge av sammenstøtet med Pajeroen, og konkludert med at hastighetsendringen lå på mellom 5,5 og 8 km/t. Det er videre beregnet en såkalt retardasjon på As bil på mellom 1,3 og 1,9 g. Eika Forsikring AS har vist til en fagartikkel fra tidsskriftet SPINE nr. 11 – 1994, hvor det til sammenlikning fremgår at man ved nysing utsettes for krefter på mellom 0,7 og 1,5 g, og ved hosting mellom 0,5 og 3,0 g.
Normalt sett vil de krefter som virker på en person – og dermed skadeevnen – øke med økende hastighetsendringer på bilen vedkommende sitter i. I Rt-1998-1565 la Høyesterett til grunn en sakkyndig uttalelse fra professor Nordal hvor det fremgår at man «må være meget forsiktig med å sette opp kategoriske grenser for hvilke hastighetsgrenser» som skal til for å forårsake helsebesvær. Etter Nordals oppfatning ville det imidlertid bare helt unntaksvis oppstå forbigående helseplager ved en hastighetsendring på under 10-15 km/t, og nesten aldri varige helseplager.
For lagmannsretten forklarte Nordahl i vår sak at den nedre grense for hvilke hastighetsendringer som antas å kunne gi plager ligger på 11-12 km/t ved påkjørsel bakfra. Ved påkjørsel forfra skal det etter hans oppfatning enda større krefter til. Nordal viste i den forbindelse også til at skadelidte ved påkjørsel forfra normalt vil oppfatte det som er i ferd med å skje. Kroppen mobiliseres da på en annen måte enn ved en uventet påkjørsel bakfra. At A ikke benyttet bilbelte var etter Nordals oppfatning «hell i uhell» i dette tilfellet. A fortsatte da fremover til hun traff rattet, uten å bli rykket tilbake av sikkerhetsbeltet.
Også sakkyndig vitne Ødegaard har lagt til grunn at «som hovedregel vil hastighetsendringer under 12 km/t ikke anses tilstrekkelig biomekanisk kraftige, til å kunne forårsake vevsskade.» Etter Ødegaards syn kan dette stilles seg annerledes hos særlig sårbare personer. Han konkluderer derfor med at «[s]iden det i denne saken etter mitt skjønn foreligger en tilgrunnliggende sårbarhet, kan det aktuelle trafikkuhellet ha tilstrekkelig skadeevne. Dersom det ikke hadde foreligget noen sårbarhet, mener jeg at uhellet ikke ville ha hatt skadeevne.»
Lagmannsretten legger til grunn at det dreier seg om et lavenergitraume med begrenset skadepotensiale. Hastighetsendring ligger under den nedre grense for det som i utgangspunktet skal til for å kunne skade biologisk vev. Lagmannsretten bemerker at disse «grensene» bygger på omfattende forskning, og at det her er tatt hensyn til at hastighetsendringen sier noe om hvilke krefter som virker inn på bilens midtpunkt, og ikke direkte på personene i bilen. Det vises videre til at det dreier seg om en påkjørsel forfra som A var oppmerksom på, og et glidende sammenstøt. Lagmannsretten viser også til professor Lundars forklaring hvor det fremgikk at en eventuell særlig sårbarhet kunne ha betydning for hvilke konsekvenser en skade kunne få. Dette var imidlertid uten betydning i forhold til vurderingen av hvor store krefter som må til for å skade biologisk vev. Selv om det må tas høyde for at enkelte kan få helseplager også ved kollisjoner med lavere hastighetsendringer, er det etter lagmannsrettens syn høyst tvilsomt om den aktuelle ulykken i februar 2011 har hatt tilstrekkelig skadeevne.
Etter lagmannsrettens syn er det videre tvilsomt om det fjerde vilkåret er oppfylt.
Etter bevisførselen, og særlig sett hen til de skriftlige nedtegnelser og den tidsnære dokumentasjon, må det etter lagmannsrettens syn legges til grunn at A hadde nakke- og hodepineplager allerede før ulykken. Lagmannsretten viser blant annet til følgende notater fra fastlegejournalen fra tiden før ulykken:
07/11/2008 Plages med hodepine hver dag. Øker når hun bærer og løfter. Smertelindring av Paracet et par timer. Sier er flink til å drikke, ber også spise jevnlig for stabilt bls. Trolig har hun spenningshodepine. henviser til fysio
21/11/2008 Sliter med hodepine og ryggsmerter. Ellers bra BT … Fosterlyd … Vekt ..
02/10/2009 Plaget med smerter i nakke, hode og nedover rygg. Litt bedre på morgen, verre utover dagen. Effekt av Ibux og paracet i 2 timer. Ikke vært noen behandling. Plagene kom i forbindelse med svangerskap. Har to små barn og det blir mye løfting. Var i en påkjørsel for 2 år siden. Funn Stram i hele ryggsøyla spes på h side.
Vurdering Oppfattes som en låsning med sekundær myalgi. anbefaler kiropraktor og evnt se ann om hun trenger fysio i etterkant.
09/10/2009 Har kontaktet forsikringsselskapet grunnet ønsker om dkning for nakkeplager. Fått beskjed om å ta kontakt med meg for epikrise og diverse uttalelser. Jeg har ikke epikrise fra sykehuset. Jeg ønsker også å få skriftlig fra forsikringsselskapet hva de ønsker av opplysninger.
25/05/2010 Ønsker seg henvisning til psykolog. Slutt med samboer og går til familievernkontoret. Føler at hun trenger mer hjelp enn hun får der. Føler nå at alt med moren og fortiden kommer opp igjen. Mor var rusmisbruker og døde da pas var 8 år. Pas flyttet til faren etter rettsak rett før moren døde. Bodde sammen med moren i Oslo sammen med broren 1 ½ år yngre. Pas hadde ansvar for en yngre søster på 2 år. Ungene var mye alene. Gikk under PPT. Alle tiltak stoppet da hun flyttet til faren og fikk ikke noe videre hjelp til å bearbeide alt hun hadde vært gjennom. Hadde støtte fra mormor og tante. Følte at faren ikke har brydd seg mye om henne og broren. Broren har begynt med stoff. Fikk diagnosen ADHD 15/16 år gammel og startet med Ritalin. Flyttet fra faren da hun var 17 år og følte at livet da rettet seg. Har ikke annen familie enn faren her i området.
Etter ulykken skrev fastlegen i mars 2011 en henvisning til behandling hvor det blant annet fremgår: Pas har i flere år vært plaget med nakkesmerter. Hun var så i en bilulykke 24.02.11.
I sakkyndig erklæring fra spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering Jan Erik Ødegaard av 10. juni 2014 er journalnotater fra As kiropraktor fra tiden før ulykken i 2011 gjengitt slik:
Det foreligger … . journal fra kiropraktor Heyfield, som hun gikk i behandling hos i 2009. I notat datert 08.10.09 beskriver kiropraktoren at skadelidte hadde konstante smerter fra korsrygg til nakke. Dette begynte i følge journalen to år tidligere i forbindelse med trafikkulykken i 2007. Forverrende faktorer opplyses å være stress og løfting av barn. Det er videre referert at hun hadde hatt «fysioterapi når gravid siste to år». Fra mai 2009 hadde hun brukt smertestillende tabletter, dog med liten effekt. Smertene beskrives som daglige, og var ifølge kiropraktor lokalisert til området under bakhodet. I følge journalen hadde hun to behandlinger. Hun ble bedre, men ikke smertefri.
Fastlegen henviste A til røntgen. Curato Røntgen gjennomførte røntgenundersøkelse 9. november 2009. I notat fra undersøkelsen som ble sendt til fastlegen fremgår følgende under punktet «Funn: Klinisk problemstilling:»:
Nakkesmerter og hodepine samt korsryggsmerter etter en trafikkulykke for 2 år siden. Ikke tatt rtg. før.
Lagmannsretten finner det på denne bakgrunn mest sannsynlig at A har slitt med nakkeproblemer før ulykken i 2011. Lagmannsretten slutter seg til tingrettens bemerkninger på side 20 i dommen, hvor det fremgår:
I følge hennes sykejournaler er det beskrevet muskel/skjelettplager i etterkant av bilulykken i 2007. Til tross for at saksøker selv, under sin partsforklaring, hevdet at tidligere nakkeproblemer var knyttet opp mot svangerskap og amming, tilsier enkelte av sykejournalene noe annet. Mens hun i tiden etter ulykken i 2011 i betydelig grad har forklart til leger og annet behandlingspersonell at hun før 2011 har hatt plager tidligere som følge av svangerskap mv., viser journaldokumenter fra tiden før februar 2011 at plagene til dels har vært knyttet opp mot bilulykken i 2007. Det vises i denne forbindelse til journalnotat datert 09.10.2009 fra dr. Ellen M. Hammer, hvor det står hhv.: «Har kontaktet forsikringsselskapet grunnet ønsker dekning for nakkeplager». Saksøker hevder selv dette skyldtes at hun hadde fått et skriv fra forsikringsselskapet, hvor hun ble bedt om å dokumentere eventuelle plager. Retten legger likevel til grunn at hun selv må ha ment å ha skader som følge av ulykken i 2007, i og med at hun valgte å henvende seg til legen sin for å innhente medisinsk dokumentasjon. I tilsvarende notat fra 02.10.2009 synes imidlertid nakkeproblemene i større grad å være knyttet opp mot svangerskap, selv om ulykken fra 2007 også er nevnt der. Det vises videre til notat av 08.10.2009 fra kiropraktor Matthew Hayfield, hvor det fremgår at saksøker gikk til behandling for smerter i rygg og nakke, og at dette hadde sin årsak i en trafikkulykke to år tidligere. Det er presisert at problemene ikke var oppstått før ulykken.
Retten mistenker at saksøker før februar 2011 har vært usikker på de reelle bakenforliggende årsaker til nakkeplagene, da journalnotatene inneholder opplysninger som knytter plagene både til svangerskap/amming og ulykken i 2007. Den sprikende medisinske dokumentasjonen gjør det vanskelig for retten å fastslå med sikkerhet hva som er årsaken til de forutgående plagene, men retten legger likevel til grunn som mest sannsynlig at hennes nakkeplager før februar 2011 helt eller delvis skyldes bilulykken i 2007.
Det fremkom under hovedforhandlingen at saksøker, i tillegg til bilulykkene i 2007 og 2011, også har vært involvert i flere trafikkuhell. Det foreligger svært begrenset med dokumentasjon knyttet til disse ulykkene, og retten har dermed ingen reell mulighet til å vurdere hvilke konsekvenser disse hendelsene eventuelt har hatt for saksøkers helse …
Lagmannsretten viser på dette punkt også til den sakkyndige erklæringen til Ødegaard som er referert ovenfor, hvor det legges til grunn at A hadde en inngangsinvaliditet. Professor Lundar konkluderte på sin side med at A ikke bare hadde en inngangsinvaliditet, men at hennes plager i dag mest sannsynlig er en fortsettelse av tidligere besvær.
I tillegg til trafikkulykkene har A hatt psykososiale utfordringer. Hun har hatt en vanskelig oppvekst, opplevde et samlivsbrudd kort tid før ulykken i 2011 hvor hun skilte lag med faren til to av barna. Hun hadde heller ikke klart å fullføre utdanning og komme i seg i arbeid. Etter lagmannsrettens syn hersker det stor tvil knyttet til om A ville vært i arbeid, helt eller delvis dersom ulykken tenkes borte.
Etter lagmannsrettens syn er det samlet sett ikke sannsynlighetsovervekt for at As helseplager i dag er forårsaket av trafikkulykken i 2011. Det dreier seg om en ulykke som mest sannsynlig ikke har hatt tilstrekkelig skadeevne. Sett hen til det begrensede traumet er sykdomsbildet heller ikke forenlig med det som er allment akseptert viten om bløtdelsskader ut fra en skadebiologisk forklaringsmodell. Til tross for et begrenset traume og beskjedne akuttsymptomer har A i dag – mer enn fem år etter ulykken – omfattende helseplager. Lagmannsretten legger til grunn at enkelte kan få omfattende plager og aldri blir helt bra selv ved mindre traumer. Smerteutbredelse kan også skyldes muskelspenninger over tid, det vil si at «smerte kan avle smerte». Dette er imidlertid ikke den vanlige sykdomsutvikling ved begrensende bløtdelsskader. Etter lagmannsrettens syn er As helseplager i dag mest sannsynlig en fortsettelse av tidligere helseplager og et resultat av andre påkjenninger, og ikke forårsaket av bilulykken i 2011.
Lagmannsretten har etter dette kommet til at det ikke foreligger sannsynlighetsovervekt for at det er årsakssammenheng mellom trafikkulykken i 2011 og As helseplager i dag. I den grad trafikkulykken likevel skulle være en medvirkende årsak til As plager i dag er den uansett såpass uvesentlig i årsaksbildet at det ikke er rimelig å knytte ansvar til den.
Anken blir etter dette å forkaste.
Eika Forsikring AS har vunnet saken og har krav på erstatning for sine sakskostnader i medhold av tvisteloven § 20-2 første ledd. Det er kun fremmet krav om sakskostnader for lagmannsretten.
Lagmannsretten har vurdert, men har ikke funnet grunnlag for å gjøre unntak fra kostnadsansvaret etter tvisteloven § 20-3. Lagmannsretten har ikke vært i tvil om resultatet. Tingretten var heller ikke i tvil om sitt resultat. Bevissituasjonen var avklart før hovedforhandlingen i tingretten og det har ikke fremkommet forhold som ga A rimelig grunn til å få prøvd saken kostnadsfritt på ny. Selv om saken er av stor velferdsmessig betydning for A og det foreligger et skjevt styrkeforhold mellom partene, foreligger det ikke tungtveiende grunner som gir grunnlag for å gjøre unntak fra kostnadsansvaret.
Eika Forsikring AS har fremmet krav om sakskostnader med 176 600 inklusiv merverdiavgift. Advokat Meinich har ikke hatt innsigelser til oppgaven. Lagmannsretten tar kravet til følge.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning
| 1. | Anken forkastes. |
| 2. | A betaler sakskostnader for lagmannsretten til Eika Forsikring AS med 176 600 – etthundreogsyttisekstusensekshundre – kroner innen 2 – to – uker etter forkynnelse av denne dom. |